Dysleksi, innlegg fra min gamle blogg :)

Dette innlegget havnet på vgs nettsider for noen måneder tilbake, innlegget ble skrevet på min gamle blogg (www.cathrinehalt.blogg.no). Fikk masse mailer av forelder som syns det var vanskelig å nå frem til barna, voksne som hadde det selv og jentet/gutter som trengte noen som forsto hva de gikk igjennom. Jeg er fortsatt tilgjengelig for dere på mailen min, så om dere kjenner noen som sliter, bare vis dem bloggen.
Jeg har jobbet på en skole, der jeg hadde blant annet ansvar for barn med forskjellige diagnoser: Toretts, ADHD, Dyleksi, Konentrasjons vansker... Og alle et mennesker som trenger en positiv tilrettelegging for deres behov. Alle fortjener den hjelpen de trenger, de kan ikke noe for at de har denne diagnosen. Hadde ikke jeg fått hjelp tidlig, så hadde ikke jeg sittet med den utdanningen jeg har i dag.... :0)

Mange av dere har kanskje merket på tekstene mine at jeg har en del skrivefeil og at jeg noen ganger skriver og skriver å aldri kommer til poenget. Jeg har et hendikap, Jeg har dysleksi. Noe som har preget meg mye igjennom livet, fra mobbing, skulking og psykisk slit. Jeg har vært mye sint, oppgitt å veldig mye lei meg. Jeg bruker så utrolig lang tid på ting, det å lese, oppfatte og skrive. Om jeg leser en bok så bruker jeg dobbelt så lang tid som andre, jeg bruker masse krefter på å forstå og oppfatte det jeg leser.
Det å blogge tar meg kanskje dobbelt så lang tid som de som ikke har dysleksi.Verdens helseorganisasjon definerer dysleksi som en sykdom som innebærer vansker med å lære å lese til tross for vanlig opplæring, normal intelligens og gode sosioøkonomiske forhold. Tilstanden avhenger av konstitusjonelle, kognitive hemninger.
Det er flere hundertusen norske som har en form for dysleksi, det er ca 2-5% av befolkningen som lider av alvorlige dyslektiske forstyrrelser. Det vil si at ca i alle klasserom er det en eller flere som sliter med dysleksi.
Vi er ikke dumme, vi kan ikke noe for at vi lider av det. Jeg har blitt kaldt dum hele livet, til slutt så tror du det selv, selvbildet blir dårlig. Jeg har masse tanker om ting, jeg har mye smart å komme med, men jeg sliter med å få det ut. Jeg får ikke til å skrive det ned, jeg kommer liksom aldri til poenget og ting blir veldig vansklig for andre å lese.
Jeg blir veldig fort sliten i hodet, jeg tenker mye, bruker utrolig mye energi på å forstå handlingen i ting. Jeg har også vanskligheter med å forstå hva andre sier til tider, det kan være utrolig vanskelig når man er i forhold. Jeg merker jeg bruker veldig mye tid på å fundere igjennom uvensentlige ting. Jeg undrer mye, veldig mye negativt, noe jeg ikke skjønner hvorfor. En Psykolog fortalte meg at når du har opplevd mye negativt i livet, så har man lett for å bli negativ og frustrert. Hvordan skal jeg endere alt det negative jeg har opplevd her i livet til noe positivt?
Det er vanskelig, men absolutt mulig. Jeg fikk diagnosen Lese og skrive vansker når jeg var 8 år, mine foreldre ville sjekke om jeg hadde det, fordi jeg ikke skjønte så mye. Dessuten har mamma og pappa dysleksi, de har også slitt mye med det. Jeg er utrolig glad for at de tok kampen og kjempet igjennom slik at jeg fikk hjelp så tidlig som i 2klasse. Hadde jeg ikke fått hjelp så tidlig så hadde jeg sikkert ikke klart å utdanne meg, jeg er stolt over å kunne fortelle at jeg har fullført noe. Jeg er Barne og Ungdomsarbeider, noe jeg har kjempet hardt for å bli, det har vært en kamp. Jeg er arbeidsledig, det har gjort meg veldig sårbar. Jeg lukker meg inn, jeg har kjempet så hardt for å bli utdannet, så får jeg ikke noe jobb innen det. Det gjør meg veldig vondt, jeg tenker ofte på om det var verd det... hva er vitsen med å jobbe så hardt for en utdanning når det ikke er noe jobb innen det?!
Det var en liten vits da, jeg beviste meg selv at jeg klarte å fullføre noe. Så til alle dere som har dysleksi, jeg vet akkurat hvordan dere har det. Jeg er her om dere vil lufte ut tanker selv, jeg kan også latt dere få ha gjesteinnlegg om det. Min mail er cathrinehalt87@hotmail.com

Aktivitets dag innen yrket